Ragnild Skårvangssola

Skarvangsola Skarvangsole

Skårvangssola er ikke nevnt i noen historiske kilder bortsett fra i sagnet om Ridderspranget. Engebret Hougen hevder i "Gudbrandsdals-slekter" at "Kvie-ridderen"/"Valdres-ridderen" må være Erling av Kviden (selv om han ifølge sagnet het Sigvat).

Hougen hevder videre, at siden det ikke er kjent fra historiske kilder hvem Sandbu-ridderen (Ivar gamle Gjesling) var gift med, har ikke Ivar gamle Gjesling vært gift i det hele tatt, men fikk barn med Skårvangssola -som han i følge sagnet var forlovet med - før hun ble røvet. Dette barnet skal da ifølge Hougen være Håvard i Sundbu.

http://nermo.org/slekt/d0044/g0000008.html

http://torkil.grindstein.info/slekt/getperson.php?personID=I28099&t...

http://home.online.no/~jgroland/roland/pafg142.htm

http://emilbrevik.net/ridderspranget.html

http://sommer.beitostolen.com/wshowb.aspx?a=5756

http://archiver.rootsweb.ancestry.com/th/read/NORWAY/2006-06/115169...

http://archiver.rootsweb.ancestry.com/th/read/NOR-OPPLAND/2006-06/1...

Ridderspranget(The Knight's Leap) :

There is an old legend that is supposed to tell the history of this narrow gorge where it is possible to jump across the foaming water flow, 10 meters below. (Don't try it yourself, even if it is possible) The legend goes as follows:

"At Sandbu there lived an ancient knightly family that was called Gjæsling. They were a royal vassal family with roots right back to the time of St. Olaf, who christianized the nation. Between 700 and 800 years ago Ivar Gjæsling was the knight at Sandbu. At the same time there was a knight at Kvie in Valdres, his name was Sigvat and who had been in enmity with the Gjæsling family about the fishing rights in Heimdalsvatnet. If he met Ivar's men at the outlet there was a terrible conflict with slashing and blows while the fishing cottages and boathouses were burnt up. And if Ivar came back with weaponed men for revenge, Sigvat did not dare do anything but stay at home in Melby for Ivar commanded more and stronger people than Sigvat.

In addition to the conflicts about Heimdalen something else came up that did not exactlyly ease the hatred between the two of them. At Nordi Skårvangen in Vågå, a girl grew up who was renowned in the whole valley and on the other side of the mountains because she was so incomparably beautiful. She soon went under the name of Skårvangsola among the people in the valley. Ivar Gjæsling owned farms in Skårvangen and saw her often when he went there. His desire for the girl grew steadily. When she had grown up he wanted her to move down to Sandbu to brighten his main farm there. But before that happened Sigvat Kvie, in one way or another, had seen Skårvangsola and got to know her. Since he was the most handsome of the two it was he that attracted her. But when Ivar Gjæsling heard of this he understood that it was not safe to leave her in Skårvangen if she was to be his. Against her will she was taken to Sandbu. But before he could hold!

a proper feast before taking her in marriage he had to make an errand for the king to Lesja and Dovre and would be away for some days. He took his best men with him and rode off while only a few watchmen and workers remained on the farm.

No sooner than Ivar Gjæsling had ridden out from the farm, Skårvangsola managed to send a message over the mountain to Melby and told Sigvat that she was now confined. If he wished to free her he must come quickly while the hawk was away. Sigvat did not have to be asked twice, he flew over the mountain with all the men under his command, killed all the guards and farm folk at Sandbu and took Skårvangsola up on his saddle and set fire to the farm. As he rode northward, he turned and saw the flames high over Sandbu and exclaimed, "Now the wolf will come out of his lair"!

But before the buildings were burnt down Ivar had returned. He understood the situation and that the one who had stolen Skårvangsolen from him could not have gotten very far. The Kvie knight and his retinue had ridden hard until they came to Fuglseteren at Tesse where they were to rest for a few hours during the night. But in the early dawn Ivar Gjæsling and his men spotted them. A vigilant guard warned Sigvat, who threw himself on horseback with Skårvangsola and took the shortest way toward the Veo plateau. His squire followed him but the rest of his men were cut down to the last man at the seter. The Valdres knight now rode for his life but Ivar and his men were getting closer and closer. His horse was tiring and the only alternative he could think of was to head to the Sjoa River.. He knew of a place where the distance between the overhanging cliffs was no further than what a vigorous man could jump across the boiling water in a good bound.

Since the Gjæslings were only a stone's throw behind him, he had no other choice. With Skårvangsola in his arms he made the leap on his worn-out horse - and made it! His squire jumped right after him but then Sigvat turned around and knocked him back into the rushing waters. Thereby he showed Ivar and the others what would happen to anyone who dared to try. With a drawn sword he awaited whoever dared. In this manner he had stopped his pursuers. He got back over the mountain and felt that he had kept his honour even though he had lost all his men in the raid. But the king later sentenced Sigvat to give a letter to Ivar Gjæsling ceding all of Heimdalen. But the narrow ravine where Sigvat saved himself with the girl in his arms has since been known as Ridderspranget."

Source: http://www.steig.no/slekt/default.htm

Ridderspranget

Utdrag fra boka «Bak syv blåner». Orion forlag 1997.

Tekst og foto: Øystein Søbye (http://www.photographica.no/lesestoff/perler/ridder.htm)

Sigvat Leirholar ble født på gården Leirhol i Vang i Valdres mot slutten av 1200-tallet. Allerede som ung mann var han både sysselmann og dommer i Valdres og Hallingdal. Han var kong Håkons nære venn og rådgiver, og som en av landets mektigste menn hadde han makt over liv og død.

    Det var på mange måter en hard og brutal tid, og det er liten grunn til å tro at Sigvat var en mildere hersker enn sine likemenn. Men også til denne harde mannen kom kjærligheten i form av en vakker Vågåjente. Jenta fra grenda Skårvangen skal ha vært så overlag vakker at hun gikk under navnet «Skårvangssola». 

For velstående familier var et godt gifte i første rekke et spørsmål om politikk og allianser mellom familier. Sigvat og Vågå-jenta syntes godt om hverandre, men hun var allerede lovt bort til ridderen Eldjarn på Sandbu. Da jenta forstod at bryllupet var nært forestående, fikk hun sendt bud til Sigvat. Han måtte komme og berge henne fra bryllupet.

    Sigvat satte straks ut, med mange menn og spreke hester. Ferden gikk over Slettefjell og Valdresflya. Nede i Sjodalen kom han til elvegjelet som i dag kalles Ridderspranget. Her ble de fleste mennene og hestene satt igjen for at de skulle være uthvilte når han kom tilbake. Selv red han med noen få menn til Sandbu hvor jenta ventet på ham. 

Best som de sto ferdige til å dra sin vei, fikk de se Eldjarn komme ridende ned fra Jettefjellet. Da satte Sigvat fyr på Sandbu, og mens ildtungene slo i været, ropte han; «No gjeler raudhanen yver Sandbu».
Forfulgt av Eldjarn og hans menn bar det opp dalen mot Sundstein. I nærheten av Randsverk lå Eldjarn hakk i hæl, og Sigvat var i en vanskelig situasjon. På den ene siden hadde han Eldjarns menn; på den andre elva Sjoa. «Illt å sitja millom berg og båre», ropte Eldjarn. «Gildt å gunga med gjenta på låre», svarte Sigvat tilbake.
Brått hoppet Sigvat av hesten, løftet opp Skårvangssola, tok klubba i hånda og hoppet over den dype kløften som Sjoa fosser gjennom. Tjeneren sprang etter, men Sigvat satte klubba mot ham slik at han styrtet rett i elva. På hver sin side av elva stod de nå og «einstirde» på hverandre. Drapet på tjeneren hadde gjort det helt klart hva som ville komme til å skje den som fulgte etter over kløften. Så kvad Sigvat:
«Sollause Eldjarn i livande logje!

Sløkk inkje i fossen din brennande barm!

Bøta skal eg fyr' mi basing på Våge.

Heimdal eg gjev deg; men drep so din harm!»

Men Eldjarn fra Sandbu svarte: «Byksa dit burt, knekka deg fort, eit karsverk som lite kostar!» Eldjarn gjorde seg klar til å springe over, men ble stoppet av folk i følget. De hadde sett hvordan det gikk med Sigvats tjener, og flere mente nå at han ikke burde våge livet for en så vinglete jente. Sigvat fikk bruden med seg hjem, men måtte senere betale dyrt. For tapet skulle Eldjarn få Heimdalen og det fiskerike Heimdalsvatnet.

En halv kilometer unna går trafikken på dagens riksvei, men gjennom Ridderspranget fosser Sjoa med iskaldt brevann fra Gjende og Jotunheimen, som den gjorde for 700 år siden. Kløfta er knapt 2,5 meter på det smaleste, men fjellet erglatt og gir dårlig feste, så du bør ikke prøve å gjøre Sigvat spranget etter!

karvangsole (?) giftet seg med «u»Ivar Gjesling«/u», sønn av «u»Ivar Ivarsen Gjesling«/u». Skarvangsole (?) giftet seg med «u»Erling Kvidnes <p25.htm>«/u». Skarvangsole (?) ble født i 1140.
Navn ukjent. Ivar tok henne fra eidendommen Skarvang og gjorde
henne til sin kone. Da han var i Bergen med sine hærmenn for å feire kroningen av kong Magnus Erikson, kom Ridder Erling på Kvinden i Valdres til Sandbu, der han satte fyr på bygningene og tok Skaarvangsole med seg. For å komme unna hoppa han over Sjoa ved Ridderspranget og kom seg derfor unna, da ingen turde å følge etter. Dette skjedde i månedskiftet september/oktober i 1163..

Skårvangssola er ikke nevnt i noen historiske kilder bortsett fra i sagnet om Ridderspranget. Engebret Hougen hevder i "Gudbrandsdals-slekter" at "Kvie-ridderen"/"Valdres-ridderen" må være Erling av Kviden (selv om han ifølge sagnet het Sigvat).

• Ridderspranget i Store Norske Leksikon https://snl.no/Ridderspranget

Skårvangssola er ikke nevnt i noen historiske kilder bortsett fra i sagnet om Ridderspranget. Engebret Hougen hevder i "Gudbrandsdals-slekter" at "Kvie-ridderen"/"Valdres-ridderen" må være Erling av Kviden (selv om han ifølge sagnet het Sigvat).

Hougen hevder videre, at siden det ikke er kjent fra historiske kilder hvem Sandbu-ridderen (Ivar gamle Gjesling) var gift med, har ikke Ivar gamle Gjesling vært gift i det hele tatt, men fikk barn med Skårvangssola -som han i følge sagnet var forlovet med - før hun ble røvet. Dette barnet skal da ifølge Hougen være Håvard i Sundbu.

There is an old legend that is supposed to tell the history of this narrow gorge where it is possible to jump across the foaming water flow, 10 meters below. (Don't try it yourself, even if it is possible) The legend goes as follows:

"At Sandbu there lived an ancient knightly family that was called Gjæsling. They were a royal vassal family with roots right back to the time of St. Olaf, who christianized the nation. Between 700 and 800 years ago Ivar Gjæsling was the knight at Sandbu. At the same time there was a knight at Kvie in Valdres, his name was Sigvat and who had been in enmity with the Gjæsling family about the fishing rights in Heimdalsvatnet. If he met Ivar's men at the outlet there was a terrible conflict with slashing and blows while the fishing cottages and boathouses were burnt up. And if Ivar came back with weaponed men for revenge, Sigvat did not dare do anything but stay at home in Melby for Ivar commanded more and stronger people than Sigvat.

In addition to the conflicts about Heimdalen something else came up that did not exactlyly ease the hatred between the two of them. At Nordi Skårvangen in Vågå, a girl grew up who was renowned in the whole valley and on the other side of the mountains because she was so incomparably beautiful. She soon went under the name of Skårvangsola among the people in the valley. Ivar Gjæsling owned farms in Skårvangen and saw her often when he went there. His desire for the girl grew steadily. When she had grown up he wanted her to move down to Sandbu to brighten his main farm there. But before that happened Sigvat Kvie, in one way or another, had seen Skårvangsola and got to know her. Since he was the most handsome of the two it was he that attracted her. But when Ivar Gjæsling heard of this he understood that it was not safe to leave her in Skårvangen if she was to be his. Against her will she was taken to Sandbu. But before he could hold!

a proper feast before taking her in marriage he had to make an errand for the king to Lesja and Dovre and would be away for some days. He took his best men with him and rode off while only a few watchmen and workers remained on the farm.

No sooner than Ivar Gjæsling had ridden out from the farm, Skårvangsola managed to send a message over the mountain to Melby and told Sigvat that she was now confined. If he wished to free her he must come quickly while the hawk was away. Sigvat did not have to be asked twice, he flew over the mountain with all the men under his command, killed all the guards and farm folk at Sandbu and took Skårvangsola up on his saddle and set fire to the farm. As he rode northward, he turned and saw the flames high over Sandbu and exclaimed, "Now the wolf will come out of his lair"!

But before the buildings were burnt down Ivar had returned. He understood the situation and that the one who had stolen Skårvangsolen from him could not have gotten very far. The Kvie knight and his retinue had ridden hard until they came to Fuglseteren at Tesse where they were to rest for a few hours during the night. But in the early dawn Ivar Gjæsling and his men spotted them. A vigilant guard warned Sigvat, who threw himself on horseback with Skårvangsola and took the shortest way toward the Veo plateau. His squire followed him but the rest of his men were cut down to the last man at the seter. The Valdres knight now rode for his life but Ivar and his men were getting closer and closer. His horse was tiring and the only alternative he could think of was to head to the Sjoa River.. He knew of a place where the distance between the overhanging cliffs was no further than what a vigorous man could jump across the boiling water in a good bound.

Since the Gjæslings were only a stone's throw behind him, he had no other choice. With Skårvangsola in his arms he made the leap on his worn-out horse - and made it! His squire jumped right after him but then Sigvat turned around and knocked him back into the rushing waters. Thereby he showed Ivar and the others what would happen to anyone who dared to try. With a drawn sword he awaited whoever dared. In this manner he had stopped his pursuers. He got back over the mountain and felt that he had kept his honour even though he had lost all his men in the raid. But the king later sentenced Sigvat to give a letter to Ivar Gjæsling ceding all of Heimdalen. But the narrow ravine where Sigvat saved himself with the girl in his arms has since been known as Ridderspranget."

Utdrag fra boka «Bak syv blåner». Orion forlag 1997.

Tekst og foto: Øystein Søbye (http://www.photographica.no/lesestoff/perler/ridder.htm)

Sigvat Leirholar ble født på gården Leirhol i Vang i Valdres mot slutten av 1200-tallet. Allerede som ung mann var han både sysselmann og dommer i Valdres og Hallingdal. Han var kong Håkons nære venn og rådgiver, og som en av landets mektigste menn hadde han makt over liv og død.

    Det var på mange måter en hard og brutal tid, og det er liten grunn til å tro at Sigvat var en mildere hersker enn sine likemenn. Men også til denne harde mannen kom kjærligheten i form av en vakker Vågåjente. Jenta fra grenda Skårvangen skal ha vært så overlag vakker at hun gikk under navnet «Skårvangssola». 

For velstående familier var et godt gifte i første rekke et spørsmål om politikk og allianser mellom familier. Sigvat og Vågå-jenta syntes godt om hverandre, men hun var allerede lovt bort til ridderen Eldjarn på Sandbu. Da jenta forstod at bryllupet var nært forestående, fikk hun sendt bud til Sigvat. Han måtte komme og berge henne fra bryllupet.

    Sigvat satte straks ut, med mange menn og spreke hester. Ferden gikk over Slettefjell og Valdresflya. Nede i Sjodalen kom han til elvegjelet som i dag kalles Ridderspranget. Her ble de fleste mennene og hestene satt igjen for at de skulle være uthvilte når han kom tilbake. Selv red han med noen få menn til Sandbu hvor jenta ventet på ham. 

Best som de sto ferdige til å dra sin vei, fikk de se Eldjarn komme ridende ned fra Jettefjellet. Da satte Sigvat fyr på Sandbu, og mens ildtungene slo i været, ropte han; «No gjeler raudhanen yver Sandbu».
Forfulgt av Eldjarn og hans menn bar det opp dalen mot Sundstein. I nærheten av Randsverk lå Eldjarn hakk i hæl, og Sigvat var i en vanskelig situasjon. På den ene siden hadde han Eldjarns menn; på den andre elva Sjoa. «Illt å sitja millom berg og båre», ropte Eldjarn. «Gildt å gunga med gjenta på låre», svarte Sigvat tilbake.
Brått hoppet Sigvat av hesten, løftet opp Skårvangssola, tok klubba i hånda og hoppet over den dype kløften som Sjoa fosser gjennom. Tjeneren sprang etter, men Sigvat satte klubba mot ham slik at han styrtet rett i elva. På hver sin side av elva stod de nå og «einstirde» på hverandre. Drapet på tjeneren hadde gjort det helt klart hva som ville komme til å skje den som fulgte etter over kløften. Så kvad Sigvat:
«Sollause Eldjarn i livande logje!

Sløkk inkje i fossen din brennande barm!

Bøta skal eg fyr' mi basing på Våge.

Heimdal eg gjev deg; men drep so din harm!»

Men Eldjarn fra Sandbu svarte: «Byksa dit burt, knekka deg fort, eit karsverk som lite kostar!» Eldjarn gjorde seg klar til å springe over, men ble stoppet av folk i følget. De hadde sett hvordan det gikk med Sigvats tjener, og flere mente nå at han ikke burde våge livet for en så vinglete jente. Sigvat fikk bruden med seg hjem, men måtte senere betale dyrt. For tapet skulle Eldjarn få Heimdalen og det fiskerike Heimdalsvatnet.

En halv kilometer unna går trafikken på dagens riksvei, men gjennom Ridderspranget fosser Sjoa med iskaldt brevann fra Gjende og Jotunheimen, som den gjorde for 700 år siden. Kløfta er knapt 2,5 meter på det smaleste, men fjellet erglatt og gir dårlig feste, så du bør ikke prøve å gjøre Sigvat spranget etter!

karvangsole (?) giftet seg med «u»Ivar Gjesling«/u», sønn av «u»Ivar Ivarsen Gjesling«/u». Skarvangsole (?) giftet seg med «u»Erling Kvidnes <p25.htm>«/u». Skarvangsole (?) ble født i 1140. Navn ukjent. Ivar tok henne fra eidendommen Skarvang og gjorde henne til sin kone. Da han var i Bergen med sine hærmenn for å feire kroningen av kong Magnus Erikson, kom Ridder Erling på Kvinden i Valdres til Sandbu, der han satte fyr på bygningene og tok Skaarvangsole med seg. For å komme unna hoppa han over Sjoa ved Ridderspranget og kom seg derfor unna, da ingen turde å følge etter. Dette skjedde i månedskiftet september/oktober i 1163..

Skårvangssola er ikke nevnt i noen historiske kilder bortsett fra i sagnet om Ridderspranget. Engebret Hougen hevder i "Gudbrandsdals-slekter" at "Kvie-ridderen"/"Valdres-ridderen" må være Erling av Kviden (selv om han ifølge sagnet het Sigvat).